Middelalderen

Bysantinsk tid

Mosaikk

Mosaikk var en stor del av kunsten i det bysantinske kirkerommet. Mosaikk er mange små biter av et materiale, i ulike farger, satt sammen for å danne bilder og motiver. I den bysantinske kirkekunsten var mosaikkbildene laget av glass, ikke marmor som i antikken. Fordi mosaikken var laget av glass reflekterte veggene med mosaikk lyset i kirkerommet så det funklet og glitret. Dette ble sett på som et gjenskinn fra prakten i den himmelske by, Jerusalem.

Bruken av glorien som et tegn på guddommelighet i kristne billedframstillinger og ikoner er godt kjent, men ble først etablert som et fast kristent hellighetssymbol i bysantinsk tid. Glorien var en av flere symboler som ble etablert for å understreke guddommelighet, men som først ble brukt i forbindelse med keisere og kongelige.

Tusjtegningen nedenfor er av en mosaikkflis som fremstiller en påfugl og blomster. Mosaikkflisen kommer antagelig fra Nord-Afrika og er mest sannsynlig bare en liten del av en større gulvflate med mosaikk. Påfuglen er et svært vanlig motiv å finne i romersk og bysantinsk kunst, og den representerte ofte paradis, fornyelse og våren. At påfuglen ble sett på som et symbol på våren, kan tenkes å være fordi de praktfulle fjærene vokser frem hver vår. Påfugler ble assosiert med det himmelske riket, og manke velstående personer hadde derfor gjerne påfugler spankulerende rundt i hagen.

Gotikken

Ordet “gotikk” er opprinnelig en nedsettende betegnelse som ble brukt i renessansen om de germanske barbarene, goterne. Den kunstneriske og arkitektoniske stilen under renessansen ble sett på som en tilbakevending til de klassiske romerske og greske idealene, og under gotikken så man følgene av en stil som goterne hadde brakt med seg. I dag brukes navnet på den historiske perioden uten å ha noen form for negativ betydning.

Glassmaleri

I gotisk arkitektur finner man mange fargerike glassmalerier som gjengir tradisjonelle kristne motiver. Glassmalerier er laget av glassbiter i ulike farger og fasonger innfattet med bly. Glassmaleriene forbindes også med middelalderens syn på lyset som noe hellig; som en utstråling av det gudommelige. Lyset som kom inn i kirkerommet gjennom de store vinduene markerte Guds tilstedeværelse, og på samme måte som mosaikken i det bysantinske kirkerommet, ga det et gjenskinn av den himmelske salighet.

I kunst fra gotikken legges det vekt på de menneskelige og menneske-like sidene ved Jesus. Hans liv på jorden og hans død får større oppmerksomhet i kunsten, blant annet blir korsfestelsesmotivet svært sentralt. Senere i gotikken blir Jesu lidelse og smerte tydeligere fremhevet i kunsten, dette var for å vekke de troendes innlevelse og medfølelse. Korsfestelsesmotivet omfatter også alltid en sørgende Maria og en ung fremstilling av Johannes som trykker hånden bedrøvet mot kinnet.

Denne tusjtegningen er av et glassmaleri som fremstiller korsfestelsesmotivet slik det er beskrevet i teksten ovenfor.